Forkledd, gjenkjent og avslørt : en diskusjon av sammenhenger mellom tolkning og litterær kompetanse i lesningen av Kjell Askildsens novelle ”En plutselig frigjørende tanke”

Jeg har tatt utgangspunkt i Jonathan Cullers tanker om litterær kompetanse, slik han diskuterer dem i Structuralist poetics (2002). Min intensjon har vært å diskutere ulike sammenhenger mellom kompetanse og tolkning, i lesningen av Kjell Askildsens novelle,”En plutselig frigjørende tanke” (1987). Culler mener lesere som tenker og leser innenfor den litteraturvitenskapelige diskurs, har internalisert bestemte måter å tilnærme seg litteratur på. Det sett normer som styrer tolkningen av tekster, kan beskrives som leserens litterære kompetanse. Denne kompetansen er også knyttet til leserens kulturelle erfaringsbakgrunn, og med utgangspunkt i leserens tolkning av karakterene i ”En plutselig frigjørende tanke”, begynner jeg diskusjonen i andre kapittel med å reflektere omkring forholdet mellom leserens kulturelle erfaringsbakgrunn, og tolkningen av den type erfaring som i novellen uttrykkes litterært. En kan si at de ulike kapitlene representerer ulike måter leseren kan tilnærme seg teksten på. I tredje kapittel dreier diskusjonen seg om hvordan kunnskap om konvensjoner knyttet til genre påvirker tolkningen. Forestillingen om at novellen orienterer seg mot et avgjørende øyeblikk, får leseren til å rette oppmerksomhet mot hvordan dette øyeblikket beskrives språklig. I lesningen av ”En plutselig frigjørende tanke” blir for eksempel den språklige konstruksjonen av frosne øyeblikk, og bruken av lydlike ord, signifikant for tolkningen. Språket skaper en rytme i teksten som bringer leseren i kontakt med det talende subjektet. En kan si at rytmen skaper et nærvær i teksten. Neste kapittel handler, blant annet derfor, om hvordan ”En plutselig frigjørende tanke” reflekterer omkring forholdet mellom fravær og nærvær i litteraturen. For at leseren skal kunne tolke novellen som en slik tenkende tekst, må hun ha internalisert kunnskap som gjør at hun befinner seg på høyde med tekstens refleksjonsnivå. Tanken om at lesere har internalisert normer for tilnærming til litteratur, er knyttet til opphøyningen av litteratur som skrift, en opphøyning som er knyttet til tanken om det litterære språkets særegne kvaliteter. Det litterære språket skal være og utsi noe annet enn det dagligdagse, muntlige språket. Denne forestillingen har dannet grunnlaget for det jeg her har kalt litteraritetsnormen. I siste kapittel diskuterer jeg hvordan denne normen kan føre til en form for meningsvegring i lesningen. Vegringen består rent i konkret i at leseren fremhever tekstens flertydige elementer som signifikant for tolkningen. Jeg mener en diskusjon av sammenhenger mellom litterær kompetanse og tolkning, kan føre frem til en form for skjerpet hermeneutisk bevissthet